Ull fra alpakka

Alpakka har, akkurat som poteten, sin opprinnelse i Andes-fjellene i Sør-Amerika, og det er for meg et mysterium hvorfor den ikke har blitt like populær i Nord-Europa. Akkurat som poteten er en hardfør plante som kan gro der korn ikke vil slå rot, er alpakka et hardført dyr som tåler det noe ugjestmilde klimaet vi kan ha her oppe i nord. Ull fra alpakka har en rekke egenskaper som gjør den bedre egnet for bruk til klær enn tradisjonell saueull, og sauen er jo også vesentlig dårligere tilpasset et liv i fjellene, og nordisk vinterklima.

Alpakka er en lodden sak

Ull fra alpakka består av svært fine fiber på 20-22μ, og oppleves som finere enn kasjmirull. Dette gjør at man kan lage stoffer som oppleves like glatte som silke, med fibre som er tre ganger sterkere enn saueull. Siden alpakka er tilpasset et mer ekstremt klima, har ullen et par egenskaper som gjør den ekstra godt egnet til vinterklær. Fibrene er fylte med luft, på samme måte som isbjørnpels, noe som gjør at de isolerer fem ganger så godt som saueull, uten at plaggene blir tunge. Ull fra Alpakka inneholder ikke lanolin-fett, noe som gjør at man minsker faren for at støv og allergener fester seg i fibrene og skaper allergiske reaksjoner.

Alpakka-ull var forbeholdt eliten

I det gamle inka-riket var de kjente for en svært rik tekstiltradisjon, og lama-ull ble i stor grad brukt som standardmateriale til klær og tepper. Men, den fine ullen fra alpakka var forbeholdt aristokratene og de rikeste i inkasamfunnet. Heldigvis er det ingen slike restriksjoner i dag, og nå kan alle nyte klær i myke Alpakka-fiber, som på grunn av sine vannavstøtende egenskaper også fungerer glimrende som sportstøy, siden det virker svalende når det er varmt, men likevel varmer når det er kaldt i været. Siden det ikke tar opp vann så lett, vil det også lukte mindre av svette, og de fleste luktproblemer forsvinner hvis man lar plaggene henge fritt en dag eller to.